I hvilken grad har publikum krav på innsyn i straffesaker? Hvor mye offentlig omtale må en tiltalt tåle? Boken drøfter rekkevidden av rettsstatsprinsippet om offentlig rettergang. Prinsippet har tradisjonelt vært betraktet som en rettssikkerhetsgaranti for tiltalte, men gjennomføres i dag ofte mot tiltaltes ønske. Nye mediers muligheter til å offentliggjøre og spre opplysninger fra straffesaker kan volde tiltalte ubehag under saksbehandlingen og besvær med resosialisering etter at dom har falt. Boken drøfter hvor langt samfunnskollektivets interesser kan begrunne innsyn i straffeprosessen og hvor langt slike interesser kan begrunne omtale av straffesaker med moderne referatteknikker som TV og Internett.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens skranker for å regulere publikums adgang til innsyn i og omtale av straffesaker blir inngående behandlet av forfatteren. Hun drøfter også hvor langt det eksisterer, og bør være, begrensninger i publikums innsyns- og referatmuligheter i nasjonal rett.
Forfatteren peker på konkrete mangler og svakhetstrekk i den nasjonale reguleringen. Hun argumenterer blant annet for at det bør gis alminnelig rett til innsyn i rettsbøker i straffesaker og at det bør etableres hjemmel for å forby elektronisk referat i sanntid og sanntidsdiskusjoner av straffesaker på Internett. Hun argumenterer også for å utvide fotoforbudet til å verne vitner, fornærmede og soningsfanger og for å løsrive straffehjemmelen for krenkelser av fotoforbudet fra bestemmelsene om rettergangsstraff. Boken inviterer til en diskusjon av hvor offentlig straffeprosessen bør være og til en debatt om hvordan domstolene og dommerne bør kommunisere med sitt publikum.
