Mange vil mene at overvåking er noe vi trenger, og at samfunn som vil tilby sine borgere trygghet, trenger å drive informasjonsinnhenting som innebærer en viss overvåking og kontroll. Spørsmålet er imidlertid hvor mye som er for mye, og om vi skal benytte oss av alle de kontrollmuligheter teknologien gir. Boken inneholder ingen endelige svar på disse spørsmålene, men gir viktige bidrag til en informert og innsiktsfull debatt om «overvåkingssamfunnet». Store deler av boken inneholder innlegg fra akademia og det praktiske rettsliv. Forfatterne belyser bl.a. hvilke grunnleggende interesser som står på spill: personvern, rettssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse. Dels gis det overgripende analyser, men mest er redegjørelsene og analysene konkrete: Datalagring, romavlytting, dataavlesing, den svenske FRA-lagen, passasjerlister i luftfarten, videoovervåking og biometri er blant temaene. Boken redegjør for politiets, PSTs og E-tjenestens virksomhet, og gjennomgår i tillegg hvordan kontrollen med kontrollørene er lagt opp (jf. EOS-utvalget og Kommunikasjonskontrollutvalget). Et ufravikelig krav til overvåking i en rettsstat er at kontrollen av overvåkere virker. Også her gir boken viktige svar. I siste del av boken kommer seks fremstående justispolitikere til orde og gir sine politiske analyser av overvåkingsvirksomhet, særlig dilemmaer knyttet til det å ivareta personvern og samtidig drive kriminalitetsbekjempelse. Blant bidragsyterne er justisminister Knut Storberget og leder av justiskomiteen på Stortinget, Per Sandberg.
