Dette er en grundig analyse av reglene om årsakssammenheng, slik disse tolkes og anvendes i saker der skadelidte er særlig sårbar for personskade. Rettsordenen har oppstilt et eget prinsipp for denne gruppen av skadelidte: Skadevolder må «ta skadelidte som han er». Denne sårbarhetsmaksimen er satt inn i et helhetlig rettslig system, med sikte på å klarlegge prinsippets funksjon og rekkevidde gjennom en felles analyse på tvers av ansvarsområder og skadetyper.«Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten» er et dybdestudium på et lite utforsket område av erstatningsretten. Analysene integrerer spesielle og alminnelige årsaksregler slik at fremstillingen blir relevant i et generelt erstatningsrettslig perspektiv. Forfatteren går utførlig gjennom blant annet betingelseslæren, uvesentlighetslæren (den modifiserte hovedårsakslæren), adekvanslæren og reglene om (hypotetisk) årsakskonkurranse. Høyesterett har i løpet av de siste 10.15 år avsagt en rekke dommer om årsakssammenheng, som her blir tolket og systematisert. Boken representerer et nyttig verktøy for rettsanvendere som effektivt vil plassere en konflikt i relasjon til Høyesteretts årsaksvurderinger. I tillegg til bokens teoribygging, er den et verdifullt oppslagsverk for advokater, dommere og andre praktikere. Fremstillingens mange grensesnitt mellom juss og medisin, gjør den også interessant for blant annet utredende medisinske spesialister.
