Det regnes som et grunnleggende straffeprosessuelt prinsipp at mistenkte ikke har plikt til å vitne mot seg selv eller på annen måte aktivt bidra til egen domfellelse. Grunnlaget for mistenktes vern mot selvinkriminering i norsk straffeprosess er straffeprosessloven, menneskerettsloven og legalitetsprinsippet. For mistenkte er det interessante hva han risikerer hvis han ikke ønsker å bidra til sakens opplysning. Temaet kan deles inn i fire hovedproblemstillinger: (1) Omfatter vernet mot selvinkriminering mer enn en rett til taushet? (2) Hvilke tiltak er berettiget fra politi, domstoler eller lovgiver for å påvirke en mistenkt person, som i utgangspunktet ønsker å forholde seg passiv, til å avgi forklaring eller medvirke til sakens opplysning på annen måte? (3) I hvilken grad er en mistenkt person beskyttet mot at inkriminerende informasjon som han pliktmessig har avgitt i en annen sak, brukes mot ham i en straffesak? (4) I hvilken grad kan det vektlegges i en bevisvurdering at mistenkte forholder seg passiv eller har forholdt seg passiv? I boken klarlegges det hva som er gjeldende rett i tilknytning til blant annet disse fire hovedproblemstillingene. I tillegg ses gjeldende norsk straffeprosess i et historisk, rettspolitisk og internasjonalt perspektiv. Målgruppen for boken er advokater, ansatte i politiet og påtalemyndigheten, dommere og andre som arbeider med eller har interesse for menneskerettigheter og straffeprosess. Ørnulf Øyen er cand.jur. fra Universitetet i Oslo i 1997. Han har tidligere bl.a. jobbet som førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, dommerfullmektig, politiadvokat, kst. tingrettsdommer og universitetslektor. Han har siden 2006 vært stipendiat ved Universitetet i Bergen. Boken bygger på hans avhandling for graden ph.d. ved dette universitetet.
