Ordet hellig kan bringe sinnene i kok fordi det ofte forbindes med religiøs praksis, og ofte knyttet til bestemte og fastlåste praksiser av det. Ordet hellig kan også gi en følelse av forlegenhet. Det er likevel verd å stille motspørsmålet: Vil vi leve i en kultur og med et helsevesen der intet er hellig og alt kan reduseres til sosiale konstruksjoner? Er det verd å overveie om det ikke i møtet med et annet sårbart menneske, og også i forholdet til naturen, kan være noe hellig i betydningen ikke- menneskeskapt? Noe som kaller på ærbødighet, respekt, omtanke og omsorg, slik at mennesket pasienten, den pårørende, sykepleieren ikke reduseres til små tannhjul i et helsevesen preget av hektisk travelhet? Vil ikke et samfunn og et helsevesen der intet er hellig, være skamløst? Boken handler om disse spørsmålene. Den tar opp til kritisk drøfting hva som kan forstås med det hellige, og hvordan erfaringer av det hellige kan finne sted i et travelt sykehusrom og rundt sengen, fortalt i ettertid. Med skjønnlitterære og praksisnære eksempler vises at erfaringer av det hellige lar seg utlegge, beskrives og analyseres rent fenomenologisk. Dermed er det hellige «tilgjengelig» for alle mennesker uansett tro eller livsholdning. Det diskuteres med tenkere som den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrup, den franske filosofen og samfunnstenkeren Michel Foucault og den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Selv om eksemplene er hentet fra sykepleien, vil spørsmålene og drøftelsene av dem være gjenkjennelige for flere helseprofesjoner og pårørende. Boken egner seg også til å benyttes i diskusjoner om etikk både i en utdanningssammenheng og i praktisk arbeid. Det er en bok som kaller på langsom lesning. Kari Martinsen er professor emerita ved Universitetet i Tromsø, studiested Harstad, og ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen. Hun har skrevet et titalls bøker og mangfoldige artikler, og er en ettertraktet foredragsholder i Norge og spesielt i Danmark.
