Da Erik var 15 år, ble moren tvangsinnlagt med psykose. Erik ble brått voksen og følte seg ansvarlig for moren; et ufrivillig rollebytte. Det ble aldri snakket om disse erfaringene og følelsene rundt dem, før nå.
«... I min indre verden fantes på den tiden bare glede, mørkeredsel, sorg når noen døde og litt sinne de gangene jeg følte meg urettferdig behandlet på fotballbanen. Jeg kjente ikke til noe annet. Nå kan jeg derimot se at perioden rundt din første innleggelse også er mitt første tydelige møte med de mer sammensatte og kompliserte følelsene skyld og skam. Det jeg vil frem til her, er altså at det jeg trengte å snakke om da du ble syk, var ting jeg ennå ikke visste hva var. Hvordan kunne jeg be om noe jeg ikke visste hva var? Og hvordan kunne noen komme i posisjon til å lære meg om følelser, dersom de utelukkende respekterte min taushet, fordi de ikke ville 'presse barn og unge til å snakke'?»
