Kommunereformen tar sikte på sammenslåing av små kommuner, alternativt interkommunalt samarbeid, for å skape større og mer profesjonelle velferdstjenester. Denne boka diskuterer om kritikken mot barnevernet i små kommuner kan skyldes barnevernets rollekompleksitet som hjelper, kontrollør og myndighetsutøver, og om barns rettssikkerhet kan ivaretas av små barneverntjenester.
Randi Haugland viser, med utgangspunkt i to undersøkelser, hvordan barnevernsarbeiderne opplever sin situasjon i press mellom statens velferdspolitiske intensjoner og kommunenes muligheter for å løse pålagte oppgaver og mellom ulike faglige og etiske perspektiver. Kontekstforståelse og nærhet til mennesker og miljø kan være nøkkelen til å skape tillit og kunne forstå problematiske sider ved omsorg og behandling av barn. Samtidig viser forfatteren at også ansatte i interkommunale barneverntjenester bor og arbeider i små lokalsamfunn, og at behovet for bistand fra en støttende andrelinjetjeneste med høy kompetanse ikke faller bort ved at kommunene får et økt ansvar for iverksetting av velferdsstaten.
