All diskusjon om privatisering og velferd handler om de private og de offentlige, som om de var motpoler. Faglige analyser av konkurranse eller innovasjon gjør alltid det samme. Vi ser etter forskjeller mellom private og offentlige. Vi blir enten skuffet eller fornøyde med at i Norge er kvaliteten stort sett lik, og prisen du og jeg betaler, alltid helt lik når vi trenger offentlige velferdstjenester, selv om produsentene er private. Kan det være noe feil med analysen?
Velferd og vinning snur debatten og viser hvorfor det har lite å si hvem som produserer tjenesten. Norske velferdstjenester drives slik at det har lite å si om barnehagen barnet ditt går i, eller sykehjemmet bestemor bor på, er drevet av en offentlig eller kommunal virksomhet. Det du betaler og det du får, er stort sett helt likt. Forklaringen ligger i reguleringen og i politikken.
Så hvorfor skal vi da ha private bedrifter med overskudd og utbytter inn i velferdsstaten, hvis pris og kvalitet uansett er regulert? Svaret er at norske velferdstjenester kan gå to veier: sakte forfall eller kontinuerlig forbedring. Vi unngår forfall hvis politikere og ledere stimulerer til forbedring. Og ressursene i privat sektor må brukes for å få det til.
Det er ikke enkelt. Velferdsstaten må alltid skape gode tjenester og likeverd for alle, uansett personlige ressurser og økonomiske evner. Utvikling gjennom konkurranse og innovasjon krever god regulering, god politisk styring og god ledelse. Boken skifter fokus fra spørsmålet om vi skal ha private produsenter, til hvordan samfunnet kan stimulere til innovasjon og utvikling.
Tittelen «Velferd og vinning» har en dobbel betydning. Er det konflikt mellom vinning og velferd? Kan vi få velferd uten vinning? Eller bør styring av velferden sikte mot å oppnå vinning, for brukere, for produsenter og for samfunnet? Dette er fundamentale politiske dilemmaer, men denne boken forsøker å vise en vei der velferd og vinning kan spille på lag.
Boken er ment for de som er skeptiske til enkle svar på komplekse spørsmål. Forhåpentligvis vil den treffe studenter og fagfolk, ledere og politikere. Håpet er at leseren ser at private bedrifter kan løfte velferdstjenestene. De kan bidra til kontinuerlig forbedring. Men for å få det til, trengs først og fremst bedre styring og ledelse.
