Boka ser på hvordan man tok hånd om forsømte og vanskelige barn på 1800-tallet, hvilke pedagogiske modeller og praksiser som tok form i institusjonene, hvilke barn som blei innsatt og hvordan institusjonshverdagen kunne arte seg. Sentralt står redningsanstaltens pedagogikk, og forfatteren viser hvordan filantropiens samvittighetsideal fanget inn det vanskeligstilte fattigbarnet og skapte et institusjonelt oppdragelsesalternativ. Norges første barnevernsinstitusjon, Redningsanstalten Toftes Gave, er valgt som eksempel, og forfatteren beskriver ulike forstandere i deres arbeid med barna og barna selv. Han viser hvordan institusjonen tappes for pedagogisk innhold og etter hvert framstår som en repressiv anstalt. Har litteraturliste og personregister.
