Gjennom flere tiår har styringsdokumenter beskrevet betydningen av å anerkjenne realkompetanse. Vilje og føringer fra politisk hold har hatt til hensikt å inkludere både innvandrere, flyktninger, arbeidsledige og mennesker som av ulike helsemessige og andre grunner har havnet utenfor samfunns- og arbeidsliv og å anerkjenne realkompetanse som grunnlag for opptak til og fritak i høyere utdanning og jobbsøking. Hvordan dette skal foregå, er fortsatt mer uklart. Anerkjennelse betinger at samfunnet behandler kompetanse som er opparbeidet så vel yrkesmessig som privat, som likeverdig med kompetanse man har tilegnet seg gjennom formell utdanning og studiepoeng. Vi ønsker at realkompetansebegrepet oppfattes slik at det framstår som troverdig, at det dreier seg om hva mennesker kan, og om hvordan de kan få uttelling for det i utdanning, yrkesliv og frivillig arbeid. Riktig uttelling for realkompetanse vil være et viktig bidrag for en bærekraftig og samfunnsøkonomisk utvikling. Først og fremst vil det likevel innebære at enkeltmennesket, subjektet, settes i sentrum. Denne boka handler om at realkompetanse som kartlegges, analyseres, vurderes og anerkjennes danner grunnlaget for anerkjennelse i arbeidsliv, utdanningssystem og samfunn.
