Ved slutten av andre verdenskrig var norsk utdanning tilbakeliggende i europeisk sammenheng. Andelen med utdanning ut over folkeskolen var lav, kvinneandelen i videregående og høyere utdanning var liten, og de sosiale forskjellene i utdanningsnivå var store. I årene om fulgte frem mot vår egen tid, er det gjennomført omfattende reformer med sikte på at Norge skal være et land med høyt utdanningsnivå. Det er disse reformene og deres sosiale konsekvenser professor Tore Lindbekk skrev om i tiden før han døde i september 2017.
Den norske befolkning har i dag et utdanningsgjennomsnitt på godt europeisk nivå. Den kjønnsmessige skjevheten er endret ved at det er flere kvinner enn menn som gjennomfører utdanning ved universitet og høyskole. Skjevheten i fordeling av utdanning mellom ungdom med foreldre i ulike samfunnsklasser er redusert, men utslagene av familiebakgrunn er fortsatt tydelige. I Norge liksom i en rekke andre land ser det ut til at kjønnsulikheter i utdanning er mer foranderlige enn utdanningsulikhet mellom ungdom fra ulike samfunnsklasser.
Betydningen av familiebakgrunn gjør seg gjeldende også når det gjelder barn til foreldre i stabile parforhold sammenliknet med barn som vokser opp med enslig mor, enslig far eller steforeldre. Barn til foreldre i stabile parforhold klarer seg således gjennomgående bedre både i utdanningsløpet og ved overgangen til lønnet arbeid. Denne typen familier synes å ha bedre forutsetninger for å kunne fungere som gode mottakssentre for informasjon om ambisjoner og ferdigheter i det omgivende samfunn, mens «reduserte» barnefamilier taper tilhørighet og nettverk overfor omverdenen.
