Kjærlighet og identifisering

Tage Philipsons arbeid er en avgjørende forutsetning for at vi har en levende norsk karakteranalytisk tradisjon. Som ung lege fattet Philipson interesse for psykoanalytikeren Wilhelm Reich. I 1933 dro han til Berlin for å møte Reich. Da han kom dit fikk han vite at Reich nettopp hadde flyttet/flyktet til Danmark. Tilbake i København ble han raskt
Reichs elev og nære medarbeider.

Philipson så karakteranalysen som Reichs viktigste bidrag. Han tok imidlertid også varige inntrykk fra vegetoterapiens fokus på kroppens fysiske uttrykk. Men i stedet for å arbeide fysisk med pasientens kropp parallelt med karakteranalysen, begynte Philipson å utforske hvordan han kunne inkludere den fysiske kroppen i den karakteranalytiske teknikken.
I dette arbeidet utviklet Phillipson Reichs ide om en automatisk indre imitasjon til en teori om vegetativ (kroppslig) identifisering.

Philipson videreutviklet også Reichs seksualteori til en kjærlighetsteori. Dette førte til brudd i forholdet mellom dem. Utformingen av karakteranalysen til en egen psykoterapeutisk metode og utviklingen av Freuds og Reichs seksualteori til en kjærlighetsteori kan sees som Philipsons to viktigste bidrag.