Forfatterens forsøk har i stor grad karakter av anstrengelser for å formidle mellom teoretisk og praktisk filosofi, mellom vitenskapsteori og politisk filosofi. De fleste tekstene har på en eller annen måte å gjøre med erkjennelsens subjekt og objekt, og de komplikasjoner som oppstår når våre (vårt) kommunikasjonssamfunn så å si opptrer i begge posisjoner. Viktigst er nok likevel essayet «Hva hindrer fred/fredskultur?», med kommentarer til en viss mission(ær)-stil (à la School of Americas); inkludert Obama, godviljens mester og dronenes konge.
Filosofisk dreier det seg her om et sentralt punkt hos Kant, i første avsnitt av «Grund.legung zur Metaphysik der Sitten» (om moralens plass i fornuften), nemlig distink.sjonen mellom en (substansiell, innholds.messig) vilje til gode formål, og på den andre siden det formale krav som konstituerer en god vilje i Kants forstand: den universalistiske anerkjennelsen av likeverdighet, eller om man vil, kravet om ikke å gjøre unntak for seg selv. På mange hold er man i dag opptatt av å erstatte innholdsmessig ondt med innholdsmessig godt, men mangler for.ståelse for folkeretten og Kants formale poeng. Dette poenget har Obama neppe fattet, og heller ikke de som deler ut Nobels fredspris.
