Omsorgen for seg selv

I Seksualitetens historie 3. Omsorgen for seg selv viser Foucault hvordan filosofer og samfunnsledere i de to første århundrene av vår egen tidsregning reflekterte over den seksuelle adferden. Han analyserer hvordan forestillingen om epimelieia heautou - «omsorg for seg selv» - som Sokrates så ofte snakket om, blir videreført og omdannet i senantikken. Her utvikler selvomsorgen seg til en omfattende selvkultivering. Foucault ettersporer denne selvkultiveringen innenfor diskursene som vedrører politikk, ekteskap, hushold dietetikk og kjærlighet til guttene. Det utvikles i denne perioden et helt særegent selvforhold som er forskjellig fra det selvforholdet vi finner både i den gammelgreske og den kristne kulturen. Likevel skulle praksisene og diskursene som oppsto i denne perioden bli en helt avgjørende ressurs for de kristnes forsøk på å ransake og fortolke sjelen. Praksisene og diskursene ble omformet til en vitenskapelig søken etter å avdekke de seksuelle driftenes vesen og en evig