I denne boka diskuterer forfatteren forutsetningene for å forstå historie. Sentrale inspirasjonskilder er Francis Bacon (forfatter av den induktive metodens klassiske skrift), Emilio Betti (som argumenterte for den metodologiske hermeneutikken), Paul Ricoeur (historiefilosof, hermeneutiker og narrativist), Jens Arup Seip og Karl Marx.
I første del posisjonerer forfatteren seg gjennom omtale av fire bøker som på ulike måter fremmer bestemte syn på historiefagets rolle og betydning. I andre del diskuterer han historiefagets egenart og går mer i dybden på områdene hermeneutikk, induksjon og narrasjon. Her blir analytisk narrasjon satt opp mot modelltvangen i statsvitenskapen, og boka avrundes med en sammenfatning av forfatterens kritiske syn på postmodernismen.
