Johan H.L. Vogt (1858-1932) var en av Norges mest fremtredende vitenskapsmenn rundt forrige århundreskrifte. Han virket først som professor i metallurgi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Kristiania, senere som professor i geologi ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Da han trakk seg tilbake fra denne stillingen i 1928, hadde han i nær femti år vært en ledende forsker på sitt område. Han var også en god formidler, og flere generasjoner bergverksingeniører nøt godt av hans undervisning. Vogt var dessuten sterkt involvert i utbyggingen av norsk bergverksindustri. Denne forskerbiografien presentererVogts liv og virke i spenningsfeltet mellom vitenskap, industri og et borgerlig familieliv. Boka gir ny innsikt i Vogts virke som forsker og forsørger, om hans betydning for etableringen av en ny forskningskultur ved universitetet, om ulike materielle, praktiske og sosiale forutsetninger for hans faglige virksomhet samt om den bredere sammenhengen mellom forsknings- og utdanningspolitikk, næringsutvikling og nasjonsbygging. Johan H.L. Vogts historie kan derfor lære oss mer om hvordan det var å leve et vitenskapelig og borgerlig liv fra om lag 1880 til 1930.
