1970-tallet var en oppbruddstid for historiefaget, også det norske. Bindestrekshistoriene vokste frem, historien som forskningsobjekt handlet ikke lenger om en samlende nasjonal fortelling. Forskningsfellesskapet ble mindre enhetlig og man ble opptatt av flere ulike metodiske tilnærminger. Hvordan preger dette tekstene til norske historikere? Kan man spore et fragmentert historiefag i den norske historieskrivingen? Eller kan man, tvert imot, si at norske historietekster fortsatt forholder seg til en fortelling om Norge og det norske samfunnet som preges av enhet og enighet? Har de ulike bindestrekshistoriene skapt sine egne formative grunnfortellinger? Hvordan forholder så kvinnehistorie eller kvensk-, samisk-, og jødisk historie seg til autoritative fortellinger om det norske samfunnet? Og, forholder de byhistoriske og regionalhistoriske tekstene seg til fortellinger om Norge?
