Denne boka handler om fattiglovene og fattigvesenet under det industrielle gjennombrudd i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Mer presist dreier det seg om utviklingen mellom de to fattiglovene av 1863 og 1900.
Den viser hvordan det kommunale og desentraliserte forsorgssystemet kom under økende press som følge av mer flytting og et næringsliv i omforming. Det kunne gjøre folk som trengte hjelp i en nødssituasjon, til kasteballer. Et sosialsektor basert på individuell, behovsprøvd hjelp ble ogå utfordret av utbyggingen av helse- og skolevesenet, som førte til nye hjelpebehov.
Det kommunale ansvar måtte også avgrenses i forhold til den nye statlige sosialforsikringen som var på trappene fra 1880-årene. Løsgjengeri og tigging utgjorde også et aktuelt problem. Fattigvesenet kan anses som første byggestein mot den velferdsstaten vi kjenner fra tida etter andre verdenskrig.
Forfatteren er førsteamanuensis i historie ved Universitet i Nordland, Bodø, og har arbeidet med velferdsstatens problemer både i form av forskning og undervisning.
