Anne-Lise Knoffs brev handler om et liv i kunstens og troens tjeneste, i grenselandet mellom tanke og tro, i sporene etter Skaperen som krysset hennes sti, som en skystøtte om dagen og som en ildsøyle om natten. Underveis holder hun venner i hånden, snart er det Hamarvennene Odd Solumsmoen og Rolf Jacobsen, snart Helge Nordahl og Kåre Tveter. En venn er med henne i drømmer og syner: Emil Boyson, som hun møtte på Østbanestasjonen, og som aldri forlot henne. Anne-Lise Knoff hadde sin bolig i Alf Prøysens vei på Hamar. Der var hun bofast, men hun flagret omkring i verden og kjente seg hjemme overalt - fordi det er Guds skaperverk. Anne-Lise Knoff deltok i Humanistisk Seminar fra åpningen på Nesbyen, til seminaret flyttet til Granavolden på Hadeland, der det fremdeles har sine halvårlige møter. Hun ble seminarets hovedsponsor; samtidig som hun lyttet til foredragene, satt hun og graverte på en kobberplate i det skjulte. I brevene til Asbjørn Aarnes, lederen av Humanistisk Seminar, gjennomgår hun alt som foregikk på seminarene - tankerekkene, motforestillingene, anelsene...
