Er retten til et privatliv i ferd med å sette snevrere grenser for pressefriheten? En rekke avgjørelser ved norske og internasjonale domsstoler de siste årene kan tyde på det. Samtidig synes en tidvis aggressiv personfokusert journalistikk stadig oftere å føre til krenkelser av enkeltmennesker. En rekke kjente mediesaker fra det siste tiåret berører på en eller annen måte disse spørsmålene. Her er det nok å nevne navn som prinsesse Diana, O.J. Simpson, Monica Lewinsky/Bill Clinton, Prinsesse Caroline av Monaco, Naomi Campbell og Michael Douglas/Catherine Zeta-Jones. I Norge har blant annet pressedebattene etter Tønne-saken, den såkalte Big Brother-dommen og rettssaken Lars Lillo-Stenberg/Andrine Sæther mot Se og Hør ført til økt bevissthet om ytringsfrihetens grenser.
Privatlivets ufred er ikke først og fremst en bok om kjente menneskers privatliv. Det er en bok om sider ved vår kultur som også berører pressens håndtering av mennesker uten et offentlig ansikt, deriblant barn eller andre som frivillig trer inn i offentlighetens søkelys uten å innse konsekvensene av det. Spørsmålet om identifisering av enkeltpersoner i tilknytning til kriminelle eller klanderverdige forhold, et av de vanskeligste i presseetisk sammenheng, har også fått fornyet aktualitet og avdekker stadig en høyst uensartet praksis i norsk presse.
Bokens utgangspunkt er et ønske om å klargjøre forutsetningene for en felles etisk plattform i norsk presse. Forfatteren tar fatt i den norske og internasjonale etiske/juridiske debatten om privatlivets fred og stiller seg kritisk til mange sider ved medieutviklingen innen dette feltet de senere årene. Boken argumenterer for at et mer bevisst vern av privatlivet er en forutsetning for en meningsfull praktisering av ytringsfriheten.
