Det sies ofte at forskningens legitimitet og tillit i samfunnet er i krise, og som reaksjon på dette er forskningskommunikasjon blitt et stadig større tema i både offentlig og akademisk debatt. Fra ulike hold bes forskere om å kommunisere mer, bedre og mer tilgjengelig, og det florerer av råd om hvordan, hvor og når forskere bør kommunisere til og med allmenheten.
Men hva mener vi med forskningskommunikasjon - og hva bør vi snakke om? Er historien om at folks tillit til forskning står i en historisk krise så enkel som den ofte blir fortalt? Og har vi egentlig det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget vi trenger for å ha disse diskusjonene?
Denne boken springer ut av et samarbeid mellom forskere fra ulike fagfelt som har jobbet med problemstillinger knyttet til forskningskommunikasjon og forskningens rolle i samfunnet over lengre tid. Gjennom ulike teoretiske og empiriske eksempler tar boken til orde for en utvidet forskning på forskningskommunikasjon i Norge, som tar for seg et større spenn av kommunikasjonsformer, aktører og kanaler, og som ser forskningskommunikasjon i sammenheng med hvordan den innvirker på - og påvirkes av - den bredere relasjonen mellom forskning og samfunn. På denne måten ønsker forfatterne å bidra både til den bredere diskusjonen om forskningskommunikasjon i Norge, og til kunnskapsgrunnlaget i dette fremvoksende forskningsfeltet.
