Risikoen for terrorangrep i Norge er stor. Det har skjedd før og vil høyst sannsynlig skje igjen.
For å redusere terrortrusler og økt polarisering er store deler av det norske velferdssamfunnet involvert i forebygging. Lærere og politi, ansatte i NAV og PST, ungdomsarbeidere og trossamfunn – listen over sentrale aktører er lang. Samtidig er det stor usikkerhet knyttet til hva som kan utgjøre en trussel.
I denne boka retter etablerte og nye forskere søkelyset mot hvordan norsk forebygging praktiseres. Hvem skal forebygge? Hva fungerer og hvorfor? Virker enkelte tiltak mot sin hensikt? Hvordan organiserer man best forebygging i en velferdsstat? Hva skal til for at mennesker forlater sin ekstremisme? Disse spørsmålene belyses gjennom erfaringer fra dem som skal iverksette forebyggende tiltak, og fra dem som er eller kan være i målgruppen for tiltakene.
Det norske samfunnets ønske om å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme er større enn evnen. Når velferdsaktører forlater sine roller som hjelpere og tilretteleggere og i stedet kontrollerer og sender bekymringsmeldinger, er veien kort til stigmatisering og ekskludering. To skritt fram under forebyggingsfanen blir fort minst ett skritt tilbake.
Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme gir viktige bidrag til den offentlige samtalen om hvordan man bør forstå og innrette forebyggingen. Målet med boka er å belyse og styrke forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme.
