I denne lille boken minner Dag Østerberg om hovedtrekkene i Kapitalen av Karl Marx i en tid da marxismens innflytelse på statenes og partienes politikk er svakere enn på lenge. Deretter går han gjennom nyere marxistisk kapitalkritikk langs to linjer, først Marx' materialistiske historieoppfatning. Det trekkes en linje fra Georg Lukács via Herbert Marcuse, Henri Lefebvre til Jean-Paul Sartre og videre fra Michel Foucault, via Pierre Bourdieu til David Harvey. Den andre linjen tar utgangspunkt i Marx' kritikk av politisk økonomi som begrunnelse og rettferdiggjørelse av den kapitalistiske produksjonsmåte.
Det er ingen sammenheng mellom samfunnsøkonomiens tilstand og anerkjennelsen av marxismens kritikk, hevder Østerberg, tvert imot, sier han, kan det synes som om jo mer den kapitalistiske økonomi viser sine svake sider, jo mindre er innbyggerne rede til å øve kritikk. Når de kjenner sin økonomiske situasjon truet, av frykt for sin arbeidsplass eller av andre grunner, gir det mindre anledning til å tenke grunnleggende på samfunnsøkonomien, slik marxismen gjør. Men, understreker Østerberg, den marxistiske kritikkens gyldighet avhenger ikke av svingninger i politisk og kulturell oppslutning. Grunnbegrepene i moderne samfunns politikk og økonomi har ikke forandret seg. Det er dem kapitalkritikken retter seg mot idet kritikken til enhver tid tar hensyn til at kapitalen fremtrer i stadig nye skikkelser og former.
