Begrepet om det politiske er en av statsvitenskapens mest omstridte bøker - en klassiker fra det 20. århundrets politiske teori, ført i pennen av Det tredje rikets kronjurist. Hva slags skrift er dette? En iskald analyse av det som er? En eksistensialistisk oppblåsning av krigens grusomhet til politikkens vesen? Grunntanken er at det er skillet eller distinksjonen mellom venn og fiende som kjennetegner det politiske, at alle politiske handlinger kan føres tilbake til dette. Dermed blir det å bestemme fienden, en mulig krigsmotstander, det politiskes grunnleggende operasjon. Blir noen definert som fiende, er krig - fysisk kamp på liv og død mellom kollektiver - alltid en reell mulighet. Carl Schmitts teorier var beryktet i sin samtid og provoserer i dag, men er de blitt mindre aktuelle? Det politiske, det potensielt voldelige skille mellom oss og de andre, henter gjerne sin kraft fra de forskjelligste motsetninger - religiøse, økonomiske, etniske, etiske, estetiske. Koker slike motsetninger opp til et visst intensitetsnivå, hvor fiendskap oppstår og krig er mulig, da har vi å gjøre med politikk i den primære betydning av uttrykket, ifølge Schmitt. Man kan være uenig med ham i denne definisjonen; men hvem kan nekte for at analysen har aktualitet i en verden der konflikt-eskalering og nye fiendebilder er blitt en del av hverdagen?
