Den norske velferdsstaten kjennetegnes av store ambisjoner. Kommunene, som skal gjennomføre de fleste av disse ambisjonene, møter stadig større kapasitetsproblemer. Statens gode hensikter er blitt deres største problem. Resultatet er økende misnøye med velferdsstatens virkemåte og yteevne.Hvorfor er det blitt slik? Det gis ofte inntrykk av at problemene er av praktisk art: manglende styring, dårlige politikere og lav effektivitet. Forfatterne av denne boken, som inngår i Makt- og demokratiutredningen, ser det helt annerledes. Det sentrale er etter deres syn misforholdet mellom ambisjonene og de ressursene som stilles til rådighet . et misforhold som skaper systematiske dilemmaer på flere områder og nivåer i velferdsstatens utøvende ledd. Dilemmaene skaper fundamentale styringsproblemer og krysspress blant lokalpolitikere og kommunalt ansatte. Resultatet er blitt at velferdsstaten har gjort seg avhengig av arbeidskraft som er villig til å strekke seg ekstra langt for å få endene til å møtes: sykepleiere, hjelpepleiere og andre . som kommer klientene nært inn på livet, og som ikke har samvittighet til at de skal lide unødig. De utgjør velferdsstatens mer eller mindre usynlige og ikke altfor godt betalte omsorgsreservoar, som trår til når budsjetter skjæres ned, ansvar fraskrives og dilemmaer desentraliseres. Maktens samvittighet er en instruktiv studie i på hvilken måte strukturell makt gjør seg gjeldende i lokal- og sosialpolitikk, og er basert på intervjuer med omsorgspersonell og politikere og på observasjon på møter i to ulike kommuner og et sykehus.
