Olav Duun (1876–1939) hadde status blant de største forfatterne i sin tid, også internasjonalt. Siden havnet han i skyggen av de andre store fra sin generasjon, Sigrid Undset og Knut Hamsun. Det fins imidlertid gode grunner til å løfte frem forfatterskapet på nytt, noe de 13 artiklene i denne boken tydelig viser.
Duun har for eksempel mye å melde om forholdet mellom mennesket og naturen, et tema som blant annet diskuteres i bidragene fra Einar Vannebo, Renate Nordnes og Grethe Fatima Syéd. Kanskje kan novellene – som John Brumo og Audhild Norendal skriver om – være en vei inn i forfatterskapet? Bidragene i denne boka berører ellers temaer som alderdom (Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy), eksistensialisme (Sveinung Nordstoga), litteraturens historiedidaktiske potensial (Heming Gujord), Duuns plass i kanon (Erik Bjerck Hagen) og endrede normer for barnelitteratur (Hallvard Kjelen).
Med den store bredden i tilnærminger og perspektiver forfatterne bringer til torgs, er det grunn til å håpe på fortsatt og økt interesse for forfatterskapet, både innenfor akademia, i skolen og blant det bredere lag av lesere. Duuns tekster utfordrer oss på stadig nye måter, slik litteratur av stort format kan gjøre, og artiklene i denne boken viser, sammen og hver for seg, at vi fortsatt har noe å lære av Duun om det å være menneske i verden.
