Gjennom det forrige århundrets medieteknologiske omveltninger har tidsskriftene holdt stand som litteraturkritikkens foretrukne tilholdssted. Stabiliteten har riktig nok næret seg av vedvarende kamp og uro: Leser man norske kulturtidsskrifter fra de siste 125 årene, fremstår kritikken som en grunnleggende dynamisk institusjon, en praksis i kontinuerlig forhandling med øvrige samfunnsfelt som politikk, kunst, journalistikk og forskning. En rekke små og kortlivede tidsskrifter har, dels i polemikk mot veletablerte publikasjoner, satt forfatterskap og vurderingskriterier på dagsorden på måter som har gitt dem større kritikkhistorisk betydning enn hva tidsskriftenes opplag og distribusjon i samtiden skulle tilsi. I Kritiske portretter samles fjorten forskere fra hele landet for å drøfte litterære tidsskrifters skiftende roller og funksjonssammenhenger fra 1880-tallet og frem til i dag
