Vi elsker de gamle nasjonale sangene som hyller vårt fedreland, fjord og fjell, folk og fe og slit og strev. Tiden etter at 400-årsnatten var slutt i 1814, var en brytningstid politisk og kulturelt. Mange av våre største diktere vokste da frem, og skrev storslagne sanger om land og folk. Undertegnede, som i alle år har hatt disse sangene klistret i hjernebarken, og som tyr til dem i tide og utide, har lenge brygget på noe i retning av denne lille boken. Ideen var å gjengi de viktigste sangene til de dikterne som hadde laget de beste og mest norgeskjære sangene, og skrive litt om deres liv og diktning. Bygdemålet kom til på denne tiden, og ble brukt i stadig større grad, (i romantikkens, og senere realismens kunstepoke).
De seks dikterne på omslaget var alle selvsagte, Wergeland, Bjørnson, Vinje, Aasen, Garborg og Sivle. Mange vil finne omtalen av dem inter essant og morsom, og litt pikant. Dette er en litteraturhistorie med seks litteraturhistorier.
Norges to største forfattere i verdensmålestokk kom ikke med, stakkars Ibsen, han måtte jo også se langt etter Nobelprisen, og Hamsun skulle nok håpet at ikke «alt var glemt etter 100 år».
Hver for seg har disse seks dikterne i stor grad bidratt til å holde fedrelandskjærligheten på topp, og man får lyst til, med litt fri justering, å istemme dikterens: «Dette landet er mitt, og dette landet er ditt, vi vil beholde det vakkert og fritt
