Amalie Skrams blikk i forfatterskapet er konstant rettet mot skitt, død og undertrykkelse. Men det betyr ikke at hun dermed er en pessimistisk forfatter. Denne boka undersøker spørsmål som hvorfor belegg på tennene er tiltrekkende, lik er levende og det avmektige i tekstene hennes. Amalie Skram vokste opp i et lavkirkelig hjem, og protestantismens vektlegging av synd, anger og nåde er utgangspunkt for noe av underkastelsestematikken i forfatterskapet. Veien til frelse går gjennom lidelsen, men samtidig står synderen så lavt at hen bare må sette sin lit til en nådig Gud for å unngå fortapelse og helvetes ild. En variant av denne tankegangen finner vi i tekster som har sadomasochistiske elementer, med vekt på masochistisk lyst. Nedverdigelse blir her et premiss for nytelse og blir en tredje tilnærming til stoffet.
Eksempler fra forfatterskapet - særlig Sjur Gabriel (1887), To venner (1887), Lucie (1888) og Fru Inés (1891) - blir undersøkt ved hjelp av ulike perspektiv som problematiserer lidelse og det å stå lavt som noe entydig negativt. Her er lesningen av tekstene foretatt i kontekst av kristen teologi, litterær karnevalstradisjon og sado-masochisme. På ulike måter framhever disse potensiale for frelse, kraftfullt opprør og nytelse som ligger i det lave. I så måte blir disse tekstene tvetydige, og det er denne bokens prosjekt å belyse denne siden av Amalie Skrams forfatterskap.
