I dette inspirerte essayet utforsker Line Norman Hjorth språkets muligheter og begrensninger. Den navnøse hovedpersonen arbeider som kirketjener mens hun strever med å skrive en tekst om «filosofiens aktualitet og forbindelsen mellom skeptisisme og krenkelseskultur, eller var det dekonstruktivisme og maktkritikk? Akk, jeg ante det neppe selv».
Ved et tilfelle kommer hun i kontakt med den yngre sykepleieren Mari. Dette møtet og samtalen som oppstår mellom dem, ansporer henne på en måte hun til å begynne med ikke selv forstår. Men noe skjer, en bevegelse er i gang.
Dialogene og refleksjoner de gjør seg, gir ingen entyde konklusjoner, men drøfter spørsmål som gir Wittgensteins språkfilosofi en overraskende aktualitet og gir ekko til dagsaktuelle debatter om språk og samhandling.
«Noe i meg mente fortsatt at det var de krenkede som måtte øve seg i anerkjennelse. Samtidig innså jeg at det like gjerne kunne være slik hun hadde antydet på benken, at det var jeg som var den blinde og som projiserte mitt mørke over på de krenkede.»
