To mennesker holder en stor hvit duk. Ingen av dem behøver å si noe. Hendene har gjort dette før. Kroppen vet hvordan den skal bevege seg idet duken blir foldet ut, så løftet, strukket og til slutt brettet sammen. Kanskje gjorde vi noe lignende for svært lenge siden, men det er likevel ikke blitt glemt. Kroppen har tatt vare på, og har lagret denne kunnskapen.Vi husker med ett den særegne følelsen av å se stoffet løfte seg høyt opp i luften mellom hendene våre.Vi vet hvordan det kjennes når luftbølgene forplanter seg gjennom hele duken og over til den som står på den andre siden - nesten som et speil. På et visst punkt griper fingrene hardt i stoffet, og med en felles koordinert kraft strammes stoffet til fra hver side, samtidig som begge går mot hverandre. Og når all bevegelse er avsluttet, når begge står ansikt til ansikt med duken mellom seg, er stoffet blitt som et sammenbrettet nullpunkt. Før eller senere skal duken igjen foldes ut, ristes åpen og legges over et bord. Artists are people who are making a physical manifestation of their sense of possibility (Kiki Smith) Ingen som stiller ut i Vigeland-museet kan insistere på å være helt fristilt fra museets tunge kunsthistoriske kontekst. Slik er det også for Zachrisson og Linge. Om de vil det eller ei går gipselementene deres inn i en forbindelse med modeller og avstøpninger som allerede befinner seg på stedet. Spørsmålet er hvordan virkningen blir når dette prosjektet trer inn. Hva skjer i dette møtet, og på hvilke måter oppfatter vi det?
