I sannhet forfulgt av meg selv er Håkon Blekens tredje samling aforismer og bilder, der teksten er utgangspunktet. Samlingen kompletterer Mellom fargene. Nedtegnelser (2002) og Avtrykk. Ord. Bilder (2007), begge for lengst utsolgt fra forlaget.
En aforisme er ikke poesi, heller ikke fortellende sakprosa, men i følge definisjonen i Store norske leksikon en «kort og rammende prosasetning som uttrykker et poeng, en tanke, særlig fra vitenskap, kunst eller moral». Det sentrale ordleddet, som stammer fra gresk, betyr å avgrense. Som i bildene, så også i i teksten: Håkon Bleken er opptatt av avgrensningen, konsentrasjonen, det fortettede uttrykket. Holdningen hans er analytisk. Formuleringene spenner fra det krasse og provoserende til det mildere og underfundige.
I de tre samlingene kretser han om to grunnleggende temaer, Livet og Kunsten, og den nære sammenhengen mellom dem, men han gir også til kjenne skarpe meninger om hjembyen Trondhjem, som han har levd og fortsatt lever i et sammensatt kjærlighets-/hatforhold til.
«Er det fremskritt om en kannibal bruker kniv og gaffel?» skrev den polske lyriker og satiriker Stanislaw Lec (1909-1966) i en av sine aforismer. Et sorgmuntert budskap som appellerer til den burleske siden ved Håkon Bleken, og en tone som han føler seg hjemme i og viderefører på sin måte. Den som ønsker å trenge dypere inn i hans billedverden, vil få økt forståelse ved å kontemplere over hans aforismer.
Selv skriver han følgende i en aforisme, med et aktuelt apropos i dagens litterære miljø:
Mitt liv
kan jeg ikke snakke om,
for da vil jeg trekke
andre med meg
i fallet.
Syndefallet.
