Kunst og prekaritet drøfter to hovedtemaer innen det siste tiårets diskusjoner om kunst, kultur og økonomi: på den ene siden kunstneren som rollemodell for omorganisering innen ulike sektorer i arbeidslivet og den kreative økonomien. På den annen side debatten om utsatte arbeidsforhold avledet av den kritiske prekariseringsdiskursen (prekær = utsatt, usikker). Den kreative økonomien er i dag den hurtigstvoksende vekstnæringen, der selvrealisering, fleksibilitet og selvstendighet er de viktigste motivasjonsfaktorene. Prekariseringsbevegelsen har på sin side mobilisert deltidsansatte, arbeidsmigranter, papirløse innvandrere, kunstnere og kulturarbeidere i Europa, under fellesparoler mot utnytting av billig arbeidskraft, et ekskluderende arbeidsmarked og manglende rettigheter. Boka drøfter også nye organisasjonsmodeller og ideologier som har dominert det kunstinstitusjonelle feltet de siste årene, kunstnernes kamp for kulturpolitiske rettigheter på 70-tallet, og den senere utdefineringen av fagorganisasjonene i kulturpolitikken. Gjennom flere konkrete eksempler gir boka en oversikt over hvordan selvorganisert produksjon og formidling har vokst frem og skapt nye arenaer for profesjonalisering, debatt og autonomi.
