«Ønsker vi en billedkunst på høyeste plan, må vi omgående nedlegge Telemark, Jotunheimen og Nordmarka [...] Turistnæringen og friluftslivet vil tape på det, men for norsk malerkunst ville det være en vinning.»
Dette uttalte Tor Hoff (1925-1976) til bladet Illustrert i 1968, og sitatet vitner om en maler som ønsket seg bort fra norske fjell og inn i sjelelivets og sinnets irrganger. Tor Hoff er ofte blitt omtalt som sin generasjons største tegner- og malertalent, men også som en særegen intellektuell kraft og opposisjonell stemme i sin samtid, en stemme som stilnet altfor tidlig.
Tor Hoff tilhørte den såkalte «Dødsgjengen», som ellers besto av Gunnar S. Gundersen, Ludvig Eikaas og Odd Tandberg, og for Tor Hoff skulle dette mytiske tilnavnet få en sørgelig realitet. I 1976 tok han livet av kjæresten og seg selv, en dramatisk begivenhet som i offentligheten har kommet til å skygge for hans kunstnerskap.
I denne boken tegner mangeårig Aftenposten-journalist og -korrespondent Arve Hoff (1936-2021) et sterkt portrett av sin eldre bror, hans utvikling, hans langvarige tungsinn og kamp mot depresjonen, samt hans tragiske fall. Gjennom utstrakt bruk av brevkorrespondanse mellom de to brødrene, får vi også et levende inntrykk av Tor Hoffs sprudlende intellekt og fantasirike penn.
