Ulf Risnes kjente Øystein Hegge som kjente Baard Slagsvold. Tre unge menn som ikke visste de skulle bli små kinesere møttes høsten 1987, for å starte rockeband. Vi hadde også med Knut Juel på trommer, som måtte finne seg i å bli vår Pete Best, for tidlig i 1988 fikk vi anledning til å være med på en plate som skulle gies ut, med tittelen Den Akustiske gitarliga. Det var denne plata som ga oss den lyden vi først ble kjent for, akustisk og uten trommer. Det var nemlig dogmet som ga rammene for alle innspillingene på plata.
Tre Små Kinesere utfylte hverandre godt, vi var alle rimelig musikalske, kunne synge, men hadde i tillegg Øysteins talent for visuelt design, Baards store musikalske oversikt og arrangørtalent, og en erfaren låtskriver i meg selv. At vi var i overkant pene og sjarmerende hjalp også. Resten er historie, det har gått opp og ned, folk har kommet og gått i besetningen, men Tre Små Kinesere består.
Det er godt å endelig kunne presentere en bok med noe av det beste Tre Små Kinesere har laget i løpet av de tredve årene som har gått siden vi starta. Det har ikke vært lett å koke ned tredve år til tredve låter som du ser, så da ble det trettien.
