Oppløsningen av Sovjetunionen og slutten på den kalde krigen, åpnet for nye muligheter og var en forutsetning for at Barentsregionen kunne etableres i 1993. Men var dette nok? Kunne Barentsregionen oppstå utelukkende på bakgrunn av en sentralt fattet beslutning - eller hadde viljen og samfunnsengasjementet i lokalsamfunnene også en betydning for regiondannelsen? Denne bokaviser hvordan regionale aktører ivret for samhandling på tvers av den norsk-russiske grensen perioden 1976-1993. Grasrota kjente godt til hindringene som lå i veien for en positiv utvikling, en kunnskap nasjonale myndigheter dro nytte av i konstruering av den transnasjonale Barentsregionen. Lena Ingilæ Landsem er Phd.-stipendiat ved Universitetet i Tromsø, Institutt for historie og religionsvitenskap.
