Kvinner har en sterk stilling i norsk håndball. De er i flertall både som utøvere og trenere, og mange kvinner trener ikke bare jente- og kvinnelag, men også guttelag. I tillegg er kvinner sterkt involvert i ledelsen av lokale håndballklubber over hele landet. Samtidig er menn i stort flertall som trenere for både dame- og herrelag på toppnivå. Hvordan kan vi forstå dette? Velger kvinner å slutte som trenere og hvorfor gjør de i så fall det? Får menn andre muligheter enn kvinner som trenere på høyere nivå, og hva er i tilfelle årsaken?
Denne boka er basert på intervjuer med 20 kvinner som alle har erfaring som trenere i norsk håndball. De bor ulike steder i landet, er i alderen 20–55, flere har vært trener i mange år og samlet har de trenererfaring på alle nivåer. Målet er å undersøke på hvilke måter kjønn kan ha betydning for hvordan det er å være trener i norsk håndball. Hva legger forskningsdeltakerne vekt på når de forteller om sine erfaringer? På hvilke måter trer kjønn fram som en dimensjon ved forklaringer på opplevelser de har hatt som trenere? Framstår det å være kvinne som en hindring eller en fordel for om de trives og får muligheter? Og hvordan spiller kjønn sammen med andre forhold, som alder og utdanning, i kvinners fortellinger om sine trenererfaringer?
Den sterke posisjonen kvinner har i norsk håndball gjør det særlig interessant å utforske slike spørsmål i denne konteksten. Men den overgripende ambisjonen med boka er å utvikle kunnskap om hvordan kvinners erfaringer som trenere i norsk idrett kan forstås i lys av fortellinger og oppfatninger om kjønn og kjønnsforskjeller.
