Rent vs urent og jakten på det ekte er tema for tidsskriftet Personaes 12. utgave. I Vesten i dag er vi i den priviligerte situasjon at vi kan flørte med fattigdommen gjennom å ikle oss fillete og utslitte bukser, men hva skjer hvis vi plutselig ikke har råd til noe annet? Vil det være like in da? Sannsynligheten for at svaret er negativt, er nok større enn vi liker å tenke på. At noe ser slitt og gjerne litt skittent ut, er greit eller endatil forbundet med status i en overflodskultur, men det kan fort snus til sin motsats dersom det skulle bli nedgangstider. Dette er noe som flere av artikkelforfatterne i siste nummer av Personae er inne på, blant annet Bår Stensvik, som forteller fra sin oppvekst på 80-tallet at mora hans til hans fortvilelse lappa buksene hans preventivt (!), og det i en tid da buksene nettopp skulle være fulle av flekker og revner. I dag er ferdigslitte dongeribukser en veritabel industri; det produseres vel nærmest ikke lenger jeans som ikke er slitt allerede i utgangspunktet. Kleskonsumet i verden er enormt; hvor stort det er har dannet utganspunktet for kunstprosjektet Personnes, en enorm opphopning av brukte og gjerne skitne klær, signert Christian Boltanski, som Sissel Gunnerød skriver om i artikkelen Mellom rent og urent. Det samme er Ingunn Grimstad Klepp inne på i sin tekst om prosjektet Textile Waste - som problematiserer hvilke belastninger tekstilforbruket påfører miljøet.
