Menneskene er redde. Byen ved fjorden med det gamle torget, og smale gater og smug, samt engene og skogen i utkantene, ligger der mer og mer grå og livløs for hvert år som går. I flere tiår har det pågått nå. De som fortsatt holder stand i restene av det som en gang var deres livsramme, strir hardt fra dag til dag for fortsatt å opprettholde livet. På torget regjerer Storeulv og slenget hans, og nordfra er et veifølge ventet inn i byen. For Pål og hans kamerater er tilværelsen i ferd med å gå helt i stå. De er blitt menn som slåss seg imellom. De er i ferd med å bli forbannede menn i skyggen av ruinene. Fryktens landskap.
Lenger inn i landet er dyrene på det meste borte fra skogene og fjellene. Dog finnes det fortsatt mindre grupper av robuste folk der inne, med gammel kunnskap om å være i verden, og som gjeter små flokker med hardføre dyr. Dyr som var der før menneskene kom, og som vil være der også etter at menneskene har dratt sin veg. Hvem eier egentlig fjellene? Koia der inne ved Larstjønna, i overgangen mellom skog og fjell, og de gamles erfaringer om hushold som leves ut der - fordi de evner å se sammenhengen mellom hendelser - redder også Pål og hans lille flokk gjennom den første vinteren. Så kommer den påfølgende.
