Aristide Valentin, politiprefekten i Paris, var sent ute til middagsselskapet sitt, slik at noen av gjestene hans var begynt å ankomme før ham. De lot seg imidlertid berolige av hans kammertjener Ivan, den arrete gamle mannen med et ansikt som var nesten like grått som barten hans. Ivan satt så å si alltid i inngangshallen, hvor veggene var dekket av en våpensamling. Valentins hjem var muligens like merkelig og velkjent som dets eier. Det var et gammelt hus med høye murer og storvokste popler, hvis grener nesten hang ut over Seinen. Men det besynderlige - og det som kanskje hadde størst politimessig verdi - ved arkitekturen var følgende: Det fantes ikke noen utgang annet enn nettopp denne døren, som altså ble beskyttet av Ivan og våpensamlingen. Haven var både gedigen og intrikat, og det fantes mange måter å komme seg ut av huset og inn i den. Men det fantes ingen utgang til utenverdenen fra selve haven, siden den var omgitt av en glatt, uovervinnelig mur med spesialkonstruerte, spisse tagger på toppen. Ikke det verste sted å finne ro til å tenke for en mann som hundrevis av forbrytere hadde sverget å drepe.
