Morton lente seg tilbake i stolen, tente en sigar og blåste tykke røkskyer opp mot taket. - Hva ser De nå? mumlet han. - Forunderlig, mumlet italieneren. Det er som om det danser en bølge av glinsende reflekser foran mine øyne, en underlig klarhet. - Ser De røken fra min sigar? spurte Morton spent. - Nei, svarte Cerani forbauset. Alt flyter sammen til en egen gjennomsiktig, rødlig... - Ja, avbrøt den høye mann ham og strøk seg gjennom håret. Det er verdens siste vidunder. Den røde tåke... Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
