Fuktigheten fra den grovkornede snøen trengte langsomt inn i skoene hennes og ble sugd opp av de tynne bomullssokkene. Hun burde ha fulgt morens råd: Ha alltid ull på føttene om vinteren. Marte Torstensen krøllet tærne i et forsøk på å bevare varmen i dem, men de ble likevel hurtig nedkjølt. Hun hevet blikket, og tross solbrillene måtte hun myse av det sterke solskinnet. Det var uvanlig mildt til årstiden å være. Du kunne høre det, at snøen ség sammen og presset vann ned mot marken, dannet bekker som i sin tur angrep snølaget nedenfra. En hund gjødde iltert fra en gård i nærheten. Det lød latter og roping fra familier ute på skitur, tynne barnestemmer og dype mannsrøster. Lydene ble dempet av snøen. Det minnet Marte om hennes egne påsker fra barndommen, akkurat her, i den majestetiske, ville Storlidalen i Trollheimen, med en rad av tinder som ruvet rundt henne på begge sider av dalføret, sentrert om den kritthvite flaten som det islagte Angårdsvannet utgjorde.
