«Mikael Wulf sitter på felleskontoret til krimvakta i andre etasje på Politihuset. Den grå T-skjorten klistrer seg til ryggen når han lener seg over bordet og åpner det skitne vinduet som vender mot garasjeanlegget, men det finnes ingen vind denne julidagen, og det skurrer lavt fra ventilasjonsanlegget, som er tettet av støv. Han ser på datamaskinen foran seg og leser oversikten over alle pågående nødtelefoner i loggsystemet til operasjonssentralen. Tyveri fra butikk. Ordensforstyrrelse. Trafikkuhell. Salg av narkotika. Innbrudd i bod. Det er en vanlig dag i Oslo, og alt dette kan ordenspatruljene håndtere. I løpet av vakten har det ikke skjedd noe som krever at krimvakta rykker ut. Mikael har lest alle artiklene på VG.no. Plutselig dukker en ny logglinje opp, ambulansesentralen har meldt om et selvmord. Vaktleder Haraldsen kommer inn på kontoret. «Har du sett loggen, Mikke?» Han går i en falmet blå dongeribukse, og pikéskjorten er like gråhvit som det tykke, bølgete håret. Han trekker på seg den svarte dressjakka som han alltid bruker på jobb. «Jeg er klar, sjef. Det er på Sørenga. Det er sjelden vi rykker ut til en så fin adresse. De rike dør alltid på sykehus. Hva tror du om dødsfallet?»
