Lensmannskontoret i Øverbygd hadde noe midlertidig over seg, som om det ikke kom til å være der særlig lenge. Kontoret minnet litt om en middelaldrende dame som sitter og venter på ett eller annet, ytterst på en stol og med kåpen på. Politisjefen i Lillehammer hadde gått inn for opprettelsen av kontoret for bare noen få år siden. Allerede året etter kom det politiske signaler om at Iver Aunes stilling ville bli flyttet til et område der man trengte den mer. Lokalavisen hadde antydet at han kanskje var litt for flink til å løse kriminalsakene i distriktet, og på en altfor beskjeden måte. Han lot seg sjelden intervjue og hadde hittil avvist joviale tilnærmelser fra krimreporteren. Det kunne virke som om Øverbygd var så fredelig at de ikke trengte noen politimann. Lensmannen bagatelliserte den oppadgående voldsspiralen, skrev avisen. Iver Aune var uenig, men følte ingen trang til å si det høyt. Øverbygd hadde vært voldelig de siste tusen årene, så lenge det hadde vært bosetning langs den krokete, strie elva. Det var ingen spiral å snakke om.
