HIMMELURET fikk følgende anmeldelse av A. Jynge i Morgenbladet:
«Grundlaget for hans Komedie er den Forvirring, som for nogle Aar siden
vaktes bortover Vestlandet af Dimbleby-bogen eller «Himmeluret» med dens
nøiaktige Profeti om en nær forestaaende Dommedag. - Det er jo et ypperligt
Sujet for en Komedie, og Gabriel Scott har forstaaet at benytte det. Han
har overalt ligget paa Lur efter det menneskelige, baade under de altfor
troende Sjæles Angst for det forfærdelige, som skal komme, og under deres
storkomiske Skuffelse, da Katastrofen ikke indtræder.»
HIMMELURET er Gabriel Scotts debut som dramatiker, samtidig som komedien
viser Scott som humorist. Den unge forfatteren opptrer nokså skarpt og
frimodig, på grensen til det slemme, slik han gjorde i flere av sine tidligste
bøker. Det er en kjent sak at det rundt århundreskiftet, særlig i kunstnerkretser
og blant «intellektuelle», var opportunt å møte kristne med latterliggjøring.
Samtidig treffer han så sviende godt at noen hver må kjenne seg
avslørt. Det er komedien på sitt beste, når tilhøreren holder på å le seg mest
ihjel, idet det går opp for ham at det er seg selv han ler av.
Selv om Nationalteateret refuserte stykket, ble det en stor suksess på
Centralteateret, og fikk alt overveiende gode kritikker. «Gudskelov, endelig
en Komedie, som man kan tage Forargelse af» skrev den fryktede kritiker
Sigurd Bødker i Verdens Gang. Scott gjorde forøvrig selv stor lykke i en
birolle.
