Hun puster lettet ut idet barna er ute av huset, men lengter etter dem før skoledagen er over. Hun gleder seg over å være alene, men følelsen av ensomhet er likevel ikke langt unna. Er det mulig å tenke seg den ene uten den andre?
I tjueårene var jeg én
så ble vi to, tre og fire.
Jeg ønsker meg alltid
noen timer alene
men aldri tilbake til
alle de timene.
Dere tre er en helg på støylen
jeg er hjemme og øver
på den store ensomheten
som alltid fins
som en mulighet, umulighet
og kan bli min igjen.
Hege Woxen går i tett dialog både med hverdag og livet med barn, men også med andre poeter og forfattere. Det som kanskje skiller denne samlingen fra hennes tidligere, er oppmerksomheten mot et større mørke. For hverdagens lys er skjørt, og midt i den finnes det også en sorg, for barndommen som forsvinner, og for de som har gått bort.
