Clair-obscur - dikt

«Det er 14. juli, fyrverkeriet holder meg våken, dop, spredt ut over himmelen, små stikk under huden, det er i meg lampene slukkes. Det er ingen personlig tragedie. Om jeg husker noen timer tilbake, ser jeg paviljongen, statsbesøk, de militære i røde bukser, sabler, en stripe på himmelen. Fortiden trenger minnene. Tiden jeg var i hæren den lykkeligste, for hvor mange kan si, med et skuldertrekk: jeg har tatt liv.» Vekslingen mellom det klare og det obskure står sentralt i Hans Petter Blads fjerde diktsamling, «Clair-obscur», som kanskje best kan karakteriseres som et korverk. Mot en bakgrunn av mørke og destruktive handlinger kommer en rekke stemmer til orde, bundet til hverandre gjennom tapserfaringer, ensomhet, uvirkelighetsfølelse, sinne og begjær. Sammen danner diktene i «Clair-obscur» fragmenter av en fortelling eller en serie historier fra et sparsomt opplyst Paris.