Torgeir Rebolledo Pedersen har siden debuten i 1983 vært en av våre mest markante poeter. Diktene har en utpreget musikalitet og vitalitet. Han er en språkarbeider som vrir og vender på ord og uttrykk, han underliggjør det kjente og hverdagslige, alltid med menneskets grunnvilkår i sikte. I forordet til dette utvalget skriver Vigdis Hjorth at de ordene som faller henne inn i møte med Rebolledo Pedersens forfatterskap er «fall og erfaring, fedre og sønner, avl og arv», og videre:
«Det er ved første øyekast lett vovet og muntert, ved nærmere ettersyn originalt tenkt, intelligent og tankeeggende som det meste av Rebolledo Pedersens diktning, som stadig og stedig beskjeftiger seg med de største av tilværelsens spørsmål, samtidig som den sjarmerer og forfører med sin sanselighet, lekenhet og rytme.»
