Diktekunsten

Ingen annen enkeltbok har satt større spor etter seg i den nyeste franske poesien enn Olivier Cadiots L'Art poétic' (1988). Poeter som Nathalie Quintane, Christophe Tarkos, Pierre Alferi, Pascalle Monnière, delvis Emmanuel Hocquard og en rekke yngre poeter, skriver alle i forlengelsen av denne boken, som var Cadiots første og som umiddelbart brakte ham stor anerkjennelse. Når den ble så epokegjørende var det først og fremst fordi den viste en vei ut av 1970- og 1980-tallets poésie blanche. Denne retningen, hvis sentrale skikkelser var Roger Giroux, Anne-Marie Albiach, Claude Royet-Journoud og Jean Daive, utforsket negativiteten, fraværet og det uttrykksløse språket. Cadiot, som er full av beundring for denne måten å skrive på, er på sin side mer opptatt av det affirmative og konstruktive, illustrert blant annet i Futur, ancien, fugitif (1993) med en henvisning til Robinson Crusoe som bygger opp sin tilværelse ved å tenke ut enkle systemer. Mens man tidligere hadde lagt vek