«Denne jordkloden jeg står på og som insektene svirrer rundt akkurat nå, den yrer av all slags liv, hvert eneste eksemplar med sin egenart, opptatt av å utfolde seg maksimalt, hver og en av oss noe for oss selv, noe separat, med det til felles at vi er til stede her og nå, på samme tid. Det må være ordet samtidighet som er nøkkelen til fellesskapet vårt.»
Sist sommer, i en alder av 95 år, fikk forfatteren Berit Østbye en skjellsettende opplevelse av samhørighet med alt som lever, med insekter, fugler, blomster, trær. Det var synet av veps som fløy til og fra bolet under takskjegget, som brått ga henne et nytt syn på dyrene: «De er da ganske enkelt partnerne våre i naturens store helhet, like fra starten av da vi sprang ut fra samme livsopprinnelse, den samme livsenergien, fra selve viljen til å leve og forplante oss» sier hun i innledningen til En neve jord.
Denne oppvåkningen, i buddhistisk forstand, ble inspirasjonskilden til diktene som er samlet i En neve jord. Tittelen har en dobbelt bunn: Den henspiller først og fremst på en dyp glede over jordens grøde og samspillet mellom alt levende, som forfatteren er en våken og var iakttager av. Samtidig bringer den tanken hen på døden, som føyer seg naturlig inn i en 96-årings livsopplevelse. Temaet behandles med fryktløs innsikt og ikke uten humor. Kanskje aner man en viss forventning hos 96-åringen, som heller ikke går av veien for å ruske opp i kristendommens myter og holdninger til kvinnen, med et sideblikk til norrøn mytologi.
